Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
Kristiania, februar 1910
Det Gunnar Knudsenske ministerium∗ har efter valgenes utfall inngitt sin avskjedsansøkning, og det nye ministerium er dannet av brukseier W. Konow (S.B)∗, det frisinnede venstres fører. At høyre, uaktet numerisk overlegent i det nye stortingsflertall, har overlatt ledelsen ved ministerdannelsen til det frisinnede venstre, anser jeg taktisk klokt. Navnet "høyre" har dessverre ennå en skremmende klang blant bøndene i store deler av vårt land. Men at partiet har latt seg nøye med den representasjon det har fått i ministeriet, er mindre forklarlig. Ingen av ministrene av høyre er kjente politiske navn eller har inntatt noen fremskutt stilling innen partiet. Justisministeren, tidligere høyesterettsassessor Scheel∗, og forsvarsministeren, herr oberstløytnant K. Bull∗, er sikkert fremragende fagsjefer, men man når ikke synderlig langt hermed i det politiske liv, således som dette nå dessverre arter seg. Parlamentarisk erfaring og rutine synes nå å være ueftergivelige betingelser for en minister, der vil utrette noe. Kirkedepartementets sjef hr. Qvigstad∗ er et helt ubeskrevet blad – og det synes lite klokt å ta en sådan som kirkeminister når vi står midt oppe i den hissigste målkrig, og arbeidsministeren hr. Brænne∗ er ikke ansett som noen kapasitet; men på denne post kreves der nå – hvis man skal ta konsesjonslovgivningen og den forrige regjerings proposisjon om vassdragsreguleringen opp til en høyst påkrevet revisjon, hva valgenes utfall burde tilsi – en mann, av hvem der står respekt, og som er godt inne i disse materier.
Hvorvidt det frisinnede venstres valg av hr. Konow som ministerpresident har vært klokt, er nok et spørsmål. Man vil alminnelig vite, at hans arbeidskraft er knekket, og at han savner den fornødne energi.
At vår minister i London, hr. Johannes Irgens∗, er gått inn i ministeriet som utenriksminister, har vakt atskillig forbauselse – særlig blant hans politiske venner. Hr. Irgens har, efter at ministeriet Gunnar Knudsen kom til roret, gjort seg utseende av å være tilhenger av dets politikk og har, når han har vært hjemme, vesentlig omgåttes med spissene i det "unge venstre". I det norske handelskammer i London har han jo også opptrådt som forsvarer av dets konsesjonspolitikk.
At han resolutt har kastet alle broer av og gått inn som utenriksminister i et koalisjonsministerium av frisinnede venstre og høyre, har nok falt hans politiske busenfreunde noe tungt for brystet, og de har funnet denne sakens vending noe for "diplomatisk".
Men er det ikke omtrent sånn typen på en moderne politiker skal være?